08. Anmeldelser

ANMELDELSE: SNES Classic Mini


Endelig har vi en SNES i hus. Det er riktignok ikke originalen, som nå er det siste som mangler i samlingen, men en SNES Classic Mini. Denne er det mange som har siklet etter, og det viste forhåndsbestillingene. Det ble fort stengt hos butikkene. I denne runden har Nintendo derimot lært - det er en shitload av oss som vil ha disse konsollene. Vel beredt fikk butikkene tidlig vite hvor mange eksemplarer de ville få, slik at kundene denne gangen faktisk ville få et eksemplar når de hadde forhåndsbestilt. 
 

 I BOKSEN 
- Miniatyrkonsoll av den originale SNES'en
- 20 forhåndsinnstallerte spill
- Starfox 2 som ikke har sett dagens lys før nå
- 2 SNES-kontrollere
- HDMI-kabel
- Strømkabel (ikke inkludert adapter)
- Manual

Er det noe du allerede har mye av i huset, så er det HDMI-kabler og USB-kabler. Trenger vi fortsatt å fiske dem frem for mini-familien? Ja. Ja, det må vi. 


 KONSOLLEN 

Mini-SNES'en følger fotsporene til mini-NES'en. Den er himla liten. Denne konsollen har også et enkelt design. Enkelt og greit en power-switch og en resetknapp. Det krever ikke mange hjerneceller for å komme i gang for å si det sånn. Noe som forgjengeren ikke har derimot, er et deksel man må ta ned for å plugge i kontrollene. Dette dekselet beskytter altså inngangene til kontrollene slik at man får mindre rusk og støv inn, når den ikke er i bruk. Det vil jeg si er et fremskritt.

En annen oppgradering vi får med mini-SNES'en er at kontroller-ledningene er forlenget. Yes! For var det noe som var irriterende med mini-NES'en så var det de korte lengdene. Man trenger ikke ta mini-konseptet helt bokstavelig. De fortsatte med korte strøm- og HDMI-ledninger derimot, og derfor må du fiske frem de du allerede har. 

Her i Europa har vi også vært så heldige å få den peneste modellen av SNES; den smoothe, fargerike nydeligheten her, i motsetning til det amerikanerne er stuck med; nemlig den klumpete, firkantede, lilla utgaven. Jeg er hvert fall svært fornøyd med det. Ikke bare er selve konsollene forskjellige etter region, men menyen er også annerledes etter modell. Ikke på et funksjonelt nivå riktignok, men på det estetiske.     

 PRIS 
Prisen på denne konsollen er nok noe av det mest skuffende. Det er nok ikke direkte Nintendo sin feil, men butikkene. Forskjellen er betraktelig ettersom forgjengeren kostet under tusenlappen, og denne er nærmere to tusenlapper. Det har nok noe med etterspørselen å gjøre. Butikkene vet jo at de får solgt de ut. 

I denne runden slipper man derimot å kjøpe ekstra kontrollere, ettersom du nå får to i pakken. Samtidig er 1500 kr lite sammenlignet med hva du må ut med for den originale konsollen + spill til den. Skal du ha spill med den originale esken, må du ofte ut med, ja, 1500 kr, depending on the title. Prisen blir derfor litt meh hvis du ser det på den måten.  

 SPILL 

  • Contra III: The Alien Wars
  • Donkey Kong Country
  • Earthbound
  • Final Fantasy III
  • F-Zero
  • Kirby Super Star
  • Kirby's Dream Course
  • The Legeng of Zelda: A link to the past
  • Mega Man X
  • Secret of Mana
  • Star Fox
  • Star Fox 2
  • Street Fighter II Turbo: Hyper Fighting
  • Super Castlevania IV
  • Super Ghouls 'n Ghosts
  • Super Mario Kart
  • Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars
  • Super Mario World
  • Super Metroid
  • Super Punch-Out!!
  • Yoshi's Island

Her er det mange godbiter, og Nintendo har klart å plukke noe ut for enhver. Personlige favoritter er Super Mario World, Yoshi's Island, Kirby Super Star og Kirby's Dream Course, og jeg håper jo også at jeg finner noen nye favoritter, da det er en rekke spill jeg ikke har prøvd før.  

De har klart å plukke ut spill som har gitt en balanse av spill som passer bra for både barn og voksne. Det yngre publikum som ikke fikk gleden ved å vokse opp med denne perioden til Nintendo, har mye glede i vente fra mitt perspektiv. 

Multiplayer-stilen til SNES er derimot mer CO-OP enn det er PvP, og det er nok mindre vennskap som ryker av å spille sammen på en mini-SNES, enn det er på en mini-NES. Ja, jeg referer til Galaga fra NES'en. Det var noen tøffe moments der, but I'm back on top. Det var intenst en stund.

Super Mario Kart, og Street Fighter II er blant de veldig få multiplayer-spillene hvor man direkte konkurrerer med hverandre. Mens flertallet av spillene holder seg til en co-op mode eller hvor man bytter på tur. Kanskje det var derfor Nintendo avgjorde at de faktisk ville inkludere to kontrollere denne gangen? Hvem vet. Hvem vet egentlig noen gang hva Nintendo tenker. 
 

 Tl;dr OPPSUMMERING 

Pluss
+ To kontrollere! 
+ Forlengede ledninger på kontrollene til forskjell fra mini-NES'en (kunne fortsatt vært litt lengre)
+ Deksel som beskytter inngangsportene til kontrollene, når konsollen ikke er i bruk
+ Klar til bruk med en gang

Minus
- Prisen har gjort et hopp
- Kort HDMI- og strømkabel

 KONKLUSJON 
Nintendo leverer nok en gang. Dette er definitivt noe man ha. Prisen er litt stivere fra forrige konsoll, men samtidig er det verdt det, fordi du får mye for pengene sammenlignet med hva du må ut med for den originale SNES-konsollen.  

Det er lite å pirke på, og selv om ledningene fortsatt kunne vært litt lengre, har Nintendo uansett vist at de har fått det med seg fra NES'en. Du får mye underholdning i denne lille saken, og denne gangen kan du inviterer venner med hjem med en eneste gang. Originalen er nok fortsatt best, for den fulle nostalgiske opplevelsen, I mean, du kan bare ikke blåse på spillene til mini-modellen.

Bilderesultat for snes vs snes mini

Gikk du glipp av mini-NES'en? Frykt ikke! Den kommer tilbake i 2018, og anmeldelsen min av den kan du lese her.

 

REVIEW: Road Not Taken



Tittel: Road Not Taken
Utgivelsesår: 2014
Sjanger: Puzzle
Utvikler: Spry Fox
Plattform: PC, MAC, iOS, Android og PS4

"Road Not Taken" er et videospill som kan virke ganske simpelt ved første øyekast, men som er mer avansert enn som så. Grunnen til det er på grunn av spillets mange underliggende beskjeder til spilleren.

Du spiller som en ranger som har ankommet en liten bygd på vinteren. Barna i bygden har forvillet seg inn i skogen etter jakt på bær, og du tilbyr din assistanse til å redde dem ut.

Du beveger deg gjennom et terreng i form av et rutenett fylt med skapninger og gjenstander. Disse kan du flytte på, bli skadet av eller kombinere for å få nye vesener og gjenstander som kan komme til nytte. Når du finner barn må du enten sende dem til en forelder eller til startområdet for å ha redde dem. På hvert brett må du redde minst halvparten av dem uten å selv dø i prosessen. Dette må du få til uten å gå tom for energi. Ved hvert brett starter du med X antall energi basert på energien din fra tidligere år, kombinert med eventuelle gjenstander som gir mer energi. 

Et brett teller som 1 år, og mellom brettene kan du gjøre en rekke ting som å bli kjent med befolkningen, gå til huset ditt og se hva du har samlet opp, samt ha muligheten til å bannlyse gjenstander og vesen du ikke vil møte på brettet. Samtidig kan du også utføre en tidsutfordring, hvor du må klare å redde 8 barn på 4 minutter.

Du har 15 år på deg før du dør til å redde så mange barn som mulig, få venner og/eller gifte deg, men dør du mister du alle gjenstandene som gir deg fordeler i spillet. Du fortsetter derimot fra året du er i, men from scratch likevel.

Du kan samle opp mynter, bær, kaniner, ris og medisin som du kan tilby til vennene dine slik at vennskapet blir styrket, og du kan forelske deg og gifte deg når vennskapet er sterkt nok. Men dette krever altså at du vedlikeholder dem, da disse vil synke dersom du ikke prater med dem hvert år.

Det "Road Not Taken" prøver å fortelle deg er at ting ikke alltid går som du vil. Du kan ikke alltid redde alle barna. Du kan ikke alltid få beholde alle tingene dine. Og du klarer ikke alltid å bevare alle vennskapene dine. Det er jo slik livet er; Du strekker ikke alltid til. Vi kan ikke alltid være fantastiske til enhver tid. Du kan heller ikke planlegge alt på forhånd og forvente at planen fungerer fordi spillet genererer tilfeldige brett, gjenstander og vesen.

Jeg har hatt en god opplevelse med dette spillet, og det eneste som plager meg er når du beveger deg gjennom områder. Det kunne nemlig vært litt mindre hakkete i dét du kommer til neste skjerm. Det er derimot bare teknisk nitpick fra min side. For meg, som liker puzzle spill som sjanger, er dette et ypperlig spill, og det er kanskje derfor jeg sliter med å finne noe negativt om «Road Not Taken». Det gir meg nemlig 3 ting jeg liker; Puzzles, nydelig art og samlemani.



Positivt:
- Karakterene, omgivelsene og estetikken til spillet er utrolig bra laget.
- Brett genereres tilfeldig,
- Vanskelighetsgraden øker i tråd med årene.
- Spillet prøver å fortelle deg at du ikke alltid kan klare alt. Det er ikke alltid rettferdig, men det er slik livet er.
- Spillet har en stor utforskningsdel, og inneholder 200 gjenstander, vesen og kombinasjoner av disse som du kan oppdage.
- Det øyeblikket når du har reddet barna og hører gleden deres når brettet er fullført er kanskje det fineste med spillet.

Negativt:
- Innlastingen når du beveger deg enten i byen eller skogen. Den kunne vært smoothere.

Konklusjon:
Dersom du liker puzzle spill, og muligheten til å samle opp greier underveis, samt et gameplay som gjør at du setter dine egne personlige mål, er dette spillet for deg.

Dersom du ikke liker spill som ved flere anledninger gjør at du konstant føler at du mislykkes, og ikke klarer å finne de små gledene, bør du muligens styre unna for å unngå frustrasjonen ved det.

ANMELDELSE: World to the West



 Tittel:  World to the West
 Utviklere:  Rain Games
 Release:  5. mai
 Plattform:  XBOXONE, Playstation 4, PC, og WiiU. WiiU er dessverre forsinket.
 Sjanger:  Adventure, puzzle

World to the West. Hvor skal jeg begynne? Det er mye godt å si om dette spillet, og jeg skal absolutt legge vekt på de aspektene ved spillet jeg liker. Men litt refs må til.

HANDLING 
World to the West handler om de fire hovedkarakterene Teri, Knaus, Clonington og Lumina, som alle befinner seg i samme verden. Somehow er de knyttet til hverandre, og det er forutbestemt at de skal møte hverandre.

De har alle sine personlige mål, og et felles mål. Livets store hemmeligheter, spørsmål, og mysterier må finnes svar på, og de må samarbeide for å finne ut av det.

SPILLMEKANIKKEN VED KARAKTERBYTTING
Spillet starter med at du blir introdusert til hovedkarakterene hver for seg, og du får et innblikk i hvem de er, hvor de er, og hva målene deres er. Ganske enkelt. Du får samtidig oppleve hvordan du kan bruke de ulike evnene deres til å komme deg frem i verden, og at samarbeid er nøkkelen. Den første sekvensen med samarbeid opplever du med Knaus og Teri, som er to veldig forskjellige personer. Knaus er rolig og forsiktig, mens Teri er en tøff eventyrer ute etter å tjene penger. 

Alle karakterene har et bredt utvalg av egenskaper, som gir dem alle sine fordeler. Fordi det er slik, er du nødt til å variere hvilke karakterer du bruker. Det er ikke lagt opp slik at du skal favorisere en karakter som du spiller med primært. Alle er likestilt, og balansen er god.

Andre spill med muligheter for karakterbytting som jeg kjenner til, kjører samme metode, slik som i Dark Cloud og Broken Age. Eneste forskjellen, og en av de tingene jeg synes kunne vært forbedret ? er måten du bytter karakterer på i World to the West. Det er her jeg skal refse litt.

Til forskjell fra Dark Cloud, hvor du øyeblikkelig kan bytte karakter uansett hvor du er ? kan du ikke det her. Her er du avhengig av totem pålene som er spredt rundt i verdenen. Totem pålene har to funksjoner. Du kan bytte karakter, og du kan transportere deg rundt om i verdenen til andre totem påler du har besøkt som den karakteren.

Jeg kan se logikken i at man kun kan transportere seg, når man er ved en totem påle, men byttingen av karakterene burde ikke være påvirket av dette. Du har fire karakterer du kan spille. Det burde ikke ha noe å si hvor de er, når du som spiller vil spille som noen av de andre.

I blant annet Broken Age, har løsningen her vært at du kan bytte karakteren når du vil ? frem til et gitt punkt hvor det ikke vil bli mulig å spille som den ene, fordi du må ha fremgang i den andre først. På noen punkter i World to the West opplever man også dette, hvor du når enden til en karakter, og må spille videre som en annen. Men det skal sies, det er ikke lett å utarbeide en historie, og et gameplay som bygger på karakterbytting, og overall har det blitt godt gjennomført i World to the West.



GLEDEN VED ŠCUSTOMIZE KONTROLLENE 

Når du spiller World to the West på PC, har du et hav av alternativer, når det kommer til kontrollene du kan bruke for å spille. Du kan følge de standardiserte kontrollene, eller lage ditt eget oppsett. Du har også muligheten til å velge om du vil spille med tastatur og datamus, bare tastatur, eller en gamepad. Det er utrolig deilig å ha disse alternativene.

Enda bedre er det at det har blitt tatt høyde for at de som lager sitt eget oppsett, også får dette oppdatert i spillet , slik at de ikke blir promptet til å trykke på de standardiserte knappene, når disse har blitt endret. Behagelig!

KOBLINGEN MELLOM KARAKTER OG SPILLER
 

Jeg skulle ønske at ting tok litt kortere tid når du slåss. Du kan løpe så fort du bare kan som Knaus, og prøve å komme deg vekk fra gruen. Men likevel rekker du sjeldent å grave deg ned under jorden før gruen tar deg igjen, og spiser deg. For som oftest rekker du bare å grave hullet, og ikke hoppe ned i det, før du blir tatt.

Som Clonington, kan du slå så mange ganger du bare vil en retning, men du rekker ikke å snu deg og slå i tide for å ta fienden som kommer bak deg før du blir skadet. Og mange av angrepene til Clonington krever litt oppladning. Du har ikke dette problemet med Lumina, da hun har den flotte evnen til å blinke seg unna. Men det er et irritasjonsmoment ved spillet.

Det er ikke snakk om den store tidsforskjellen, men du merker det, og det irriterer deg. Angrepene dine kommer for tregt i gang, i forhold til din egen reaksjon. Dette er noe jeg håper kan bli justert etter hvert, da du mister litt av følelsen av at du er karakteren når dine reaksjoner ikke samsvarer med det som skjer på skjermen. Det er merkbart, og er ofte det som gjør at jeg må legge vekk spillet en stund før jeg fortsetter. Du blir altfor bevisst på det noen ganger.

KARAKTERUTVIKLINGEN ER PRIMA
Under dette spillet har jeg ledd, mye. Karakterene, både store og små, har store personligheter, og de blir fremvist veldig godt i dette spillet. Samtidig, blir karakterene på mange måter forsterket fordi de ikke har brukt stemmeskuespillere til dem. Rain har ikke bestemt hvordan de skal høres ut for deg, du bestemmer det, og det kan gjøre opplevelsen ustyrtelig morsom. Jeg vurderte på et tidspunkt å lage en playthrough pågrunn av dette. Men den tanken la jeg fort fra meg, for jeg vil ikke at verden skal vite hvor dårlig humor jeg har...

Jeg ønsker ikke å spoile så mye av plottet i spillet, for jeg vil jo at dere skal få den gleden for dere selv. Bare vit at det er spennende, humoristisk, og helhetlig. Dialogene er heller ikke kjedelige. Karakterene står ikke der som stive stokker mens de snakker. Animasjonene er nemlig treffende bra, og bidrar til at du som spiller ikke blir rastløs og buttonmasher deg gjennom dialogene, slik jeg tidvis blir når jeg spiller spill som Fantasy Life.

DET VISUELLE GJØR AT JEG VIL BO I EN POSE MED SMÅGODT 
World to the West er et veldig fargesprakende spill, og det skaper et eget liv til spillet som danner en veldig stor kontrast mellom Teslagrad og World to the West. Jeg får lyst til å flytte inn i en pose med smågodt av dette spillet, og aldri flytte ut igjen.

Det visuelle er med andre ord noe av det beste med hele spillet. Det inspirerer meg som en kreativ person, til å lage et univers basert på fargevalget, stilen og omgivelsene til World to the West, og jeg kan nok tenke meg at det er flere som føler det samme. Hvis du selv er en av dem, vil jeg oppfordre deg til å tegne litt fanart og sende det inn til Rain.

På mange måter er det den kunstneriske stilen som har gjort at jeg har gledet meg sånn til å få spille det ferdige resultatet, rett og slett fordi jeg har villet se mer enn jeg har hatt tilgang til gjennom trailerne deres.



MUSIKKEN GJØR AT JEG VIL TA OVER VERDEN

Spillets musikk, er grunnen til at jeg har sett traileren til spillet så mange ganger som jeg har. Sammen med den fargerike verdenen og karakterenes flotte personligheter ? har jeg gledet meg lenge til å spille det ferdige resultatet.

Musikken er veldig treffende på de forskjellige områdene i spillet. Noen melodier gjør at jeg vil ta over verden,, mens andre gjør at jeg vil utforske hver minste krinkelkrok før jeg en dag dør. Melodiene i hulene er veldig passende for stemningen, og det samme får du på de grønne slettene, når du løper rundt og whacker flailmunker og gruer. Melodien med panfløyten, sender meg tilbake til 2004, da jeg brukte evig mange timer på å spille Spyro: A hero?s tail. Noe jeg har kjempelyst til å spille etter dette.

Det hele blir sydd sammen av musikken, og jeg ville ikke endret noe, for det kunne potensielt ødelagt - alt. 

KONKLUSJON
World to the West er på mange måter et bedre spill enn Teslagrad, og samtidig kan man ikke sammenligne disse spillene mot hverandre i det hele tatt, fordi de er så veldig forskjellige.

Men en ting World to the West gjør for meg, som Teslagrad ikke klarer ? er at jeg får lyst til å spille mange andre spill etterpå. Jeg får lyst å dra frem min Playstation 2, og spille Spyro: A hero?s tail på grunn av musikken. Jeg får lyst å spille Broken Age og Dark Cloud på grunn av karakterbyttingen, og jeg har generelt lyst til å grave etter spill som kan minne om det samme som World to the West, fordi det gir meg en stor mersmak.

Når det er sagt, gjenstår det litt finpolering av spillet, men det er ikke noe som ikke kan fikses med en patch. Spillet er fortsatt et must have blant indiespillene, og er definitivt et spill som kan anbefales.

Jeg ønsker Rain alt godt, og jeg gleder meg til å se hva det neste blir, for dette universet har et stort potensial til å bli så mye mer.


#anmeldelse #review #worldtothewest #indiespill #rain

Førsteinntrykk: Nintendo Switch!



På fredag tok jeg turen på Platekompaniet og plukket opp en Nintendo Switch, og spillet Zelda: Breath of the wild. Deretter dro jeg hjem, og pakket den inn i fint gavepapir, som senere på kvelden, ble forsiktig pakket opp av verdens tregeste gaveåpner; Patrick i anledning hans bursdag.

Grunnen til at jeg bare kommer til å skrive om førsteinntrykket, er rett og slett fordi Patrick har vært limt til denne konsollen flere dager i strekk nå, og jeg har kanskje fått samlet inn 2 timer spilltid på den -siden fredag. Og nå er det onsdag, og derfor skal jeg gjøre noe jeg aldri gjør i innleggene mine, og det er å skrive en smiley:

: ( 

 INNHOLD: 
I pakken får du med følgende

- Skjermen (selve konsollen)
- To Joy-Con's for høyre og venstre hånd.  
- Joy-Con grip
- Joy-Con wrist straps
- Dock
- HDMIkabel
- Strømkabel
- Manualer

 BRUKERVENNLIGHET:  
Du har fått 3 muligheter for hvordan du kan sette sammen Joy-Con kontrollene. Du kan sette dem på konsollen, du kan ta wrist straps på dem, slik at du holder en i hver hånd, eller du kan sette dem på grippet, og få en mer kjent kontroll ut av det. 

Samtidig har du flere muligheter for hvordan du kan bruke konsollen. 
- Spille på TV'en, ved å ha konsollen i docken. 
- Sette konsollen på bordet, ved hjelp av støtten på baksiden og spille med
1. Joy-Con grip
2. Joy-Con straps
- Du kan bære med deg konsollen og spille med den som en 3DS. 

Pluss: Mange muligheter! Du kan sette opp konsollen på den måten som passer deg best. Jeg anbefaler straps om du vil ligge å sløve i sofaen, og grip hvis du sitter oppreist.
Minus: Når konsollen er så ny, er det knotete og ikke like smooth å ta av og på kontrollene. Med Joy-Con straps er det også en egen lås, som må holdes nede, og en knapp på baksiden som må holdes inne, når du skal løsne dem. Jeg forestiller meg at dette blir enklere med tiden, når delene er mer brukt. Men nå når disse er så nye, er det noe knotete. 
 TIPS:  Skaff skjermbeskytter til konsollen. Ripene er dømt å komme, enten fordi du tar den mye med deg ut, men også hvis du er litt hardhendt ved å sette konsollen ned i docken. 



 OPPSETT: 
Konsollen er enkel å få på plass. Du plugger inn strøm og HDMI-kabel, og setter konsollen ned i docken. Ha derimot docken i en tv-hylle som har litt høyde, eventuelt ved siden av TV'en dersom du ikke har barn eller dyr, slik at du enklere kan løfte konsollen ut og inn av docken. Det er også mulig å ha docken liggende, men ettersom det mangler noe som gir den lille ekstra tryggheten for at den kan ligge sånn, så ville jeg ikke gjort dette. Det kunne for eksempel være tillagt noen form for gummi langs skinnene, slik at oddsen for at konsollen kan skli ut, ville vært mindre.  

Ledningene blir dekket til av et lokk på konsollen, og de har til og med hatt de flate HDMI-kablene i tankene, når de har designet utgangen til ledningene. Perfekt! Jeg skulle derimot ønske at USB-utgangen og HDMI-utgangen kunne ha byttet plass, slik at HDMI-kabelen ikke blir liggende i en slitende vinkel. 

Det er altså mulig å sette konsollen på bordet, men dette ENE støttebenet på baksiden, er ikke nok. Jeg ville ikke satt konsollen på flybrettet slik som de gjorde i traileren, for å si det slik. Den velter altså veldig lett ved bevegelse av underlaget. De skal jo få litt skryt for at de har lagt til gummi på enden av støttebenet, men det er et stort trekk at det kun er et støtteben, og et enda større trekk er det at støttebenet er så svakt laget, og lett kan knekke. 



Pluss: Enkel å få på plass i stuen. Ser bra ut! Lokk som dekker ledningene, med utgang som passer til HDMI-kabler som har flat kabel, og derav større bredde. Gummi på støttebenet på konsollen. 
Minus:  Inngangen til USB og HDMI kunne ha byttet plass, for å unngå vinkelen som HDMI-kabelen får. Et støtteben er ikke nok, og ikke når det kan knekke så lett. Anbefales ikke til bruk på fly, tog, og lignende, da den lett velter dersom bordet rister litt. 

 NINTENDO ID: 
Er det noe jeg hater med Nintendo, så er det hvordan deres Nintendo ID fungerer, spesielt om du har glemt hvilken mail du har brukt på ID'en din, fordi du også har glemt passordet. Nintendo ID må du ha på plass for å benytte deg av e-shoppen, og når du glemmer innloggingsinformasjonen din er det et helvettes (unnskyld språket) makkverk å få orden på dette.

Men, det skal ikke gå ut over konsollen, for dette er et makkverk uansett hvilken konsoll du er på. Både Wii U, 3DS og nå Switch. 

 TIPS:  Nettopp laget deg en Nintendo ID? SKRIV DET NED. Legg informasjonen på en plass der du vet du kan finne det igjen. Men unngå å lagre det på mail og telefon, spesielt om du har lagret kortinformasjonen din på kontoen. Grunnen til at jeg oppfordrer deg til å gjøre det på denne måten, er at det er så mye enklere for deg å heller finne det igjen på en lapp, enn det er å gå gjennom hele prosessen for å finne det ut gjennom Nintendos tjenester. Makkverk, sier jeg! MAKKVERK.

 INTERFACE: 
Konsollens interface er helt grei. Den føles fortsatt litt naken, men jeg har egentlig ikke noe imot dette, da det fortsatt er enkelt å forstå hvor man finner hva, og ikke minst - navigere seg rundt om. Interfacen til Wii U var blant annet fylt av mye "støy" med forstyrrende elementer, og mas.

På Switchen trenger man heller ikke å måtte bytte bruker før man starter opp et spill, da du blir spurt om hvem som spiller, når du starter spillet dersom det er flere brukere på konsollen. Superbehagelig! 

Pluss: Enkelt, stilrent, brukervennlig! 
Minus: Litt nakent, men det er helt ok.

 

 SPILLKASSETTENE: 
Spillene til konsollen, kommer nå i chip, og ikke disc. Kassetten til spillet virker noe svak. Hvis du rister på den, kan du høre at delene ikke er like kompakt, som 3DS-spillene er.  Det for min del, gjør at jeg føler jeg må være så voldsomt forsiktig, når jeg tar spillet ut og inn av konsollen.

Spillkassettene er også veldig små! Det er altså veldig lett å rote dem vekk, dersom de ikke blir lagt i coveret sitt med en gang. En annen bekymring vil jo være at barn lett kan svelge dem, men for de som ikke har fått det med seg, så er det et stoff på spillet som smaker helt forferdelig hvis man legger tungen på dette, som skal forhindre situasjoner som det. Min bedre halvdel, Patrick, har selv smakt, og det så ikke veldig godt ut, fra hans ansiktsuttrykk å dømme.

Pluss: Spillet er dyppet i et stoff, som gjør at barn (eller dyr) ikke vil spise det, eller putte det i munnen flere ganger. 
Minus:  Spillet lager lyd, når du rister på det, og virker derfor ikke veldig solid. 

 TIPS:  Ikke smak på spillet! Med mindre du er veldig nysgjerrig da, men nå er du altså advart! 



 KONTROLLENE: 
Ved første opplevelse, virket Joy-Con kontrollene veldig små, men etter å ha brukt dem litt, var det sånn sett helt greit, da du skal ha lengde på fingrene dine til å nå alle knappene også. Som for eksempel - og +, som man bruker en del i Zelda. Dersom du spiller med Joy-Con straps, får du utbytte av hele kontrollen med hånden din. Uansett hvor fingrene dine er, kan du nå knapper, som kan komme til bruk. 

Men at Nintendo fortsetter å lage glatte spaker, irriterer meg. At de enda ikke kan se at opplevelsen ville vært bedre, om spakene hadde hatt en ruglete tekstur på skapen begriper jeg ikke. Tommelen sklir lett av dersom man holder for hardt på den, eller svetter på fingrene. 

Det er derimot veldig sweet at alt som skal til for å ta et screenshot er en enkel knapp nå, som gir deg enkel tilgang til å ta bilder mens du spiller. Kontrollene er også relativt behagelige å holde i hånden, både i Joy-Con grip og Joy-Con straps, samt innstallert på skjermen. 

Men noe som er veldig negativt, er at kontrollene mister signal med konsollen så lett, dersom noen går mellom konsollen og kontrollene blant annet. At det skal så lite til, er ikke optimalt. Her har både Wii og WiiU prestert bedre enn Switch. 

Pluss: Lett å holde i hendene, behagelig, screenshot-knapp(!) og mange muligheter som hvert individ kan tilpasse seg. 
Minus: Kontrollene mister lett signal når noe blokker konsollen. 



 HELHETLIG INNTRYKK: 
Jeg er veldig fornøyd med konsollen. Det forundrer meg fortsatt at et så lite beist, kan romme så mye. Likevel, er det småting som kunne vært bedre, men det er ikke noe som gjør at jeg kommer til å be dere vente med å få tak på konsollen. Den er amazing, akkurat slik jeg håpte, og jeg vil anbefale den på det sterkeste! Det gleder meg at Nintendo har levert noe så flott og innovativt til spillverdenen. 

Men det er klart; det KUNNE vært flere spill på lanseringsdagen, men Zelda: Breath of the Wild veier enormt opp for dette, og er absolutt et spill som gjør det verdt det.

 Tl;Dr OPPSUMMERING: 

Pluss: 
+ Mange muligheter for hvordan du kan spille med konsollen, og bruke kontrollene. 
+ Enkel å bruke, enkel å få på plass.
+ Ser smashig ut!
+ Lokk som dekker ledningene på baksiden, med utgang som passer for HDMI med flat ledning.
+ Gummi på støttebenet på baksiden av konsollen.
 + Interfacet er enkelt, stilrent, og brukervennlig. Bruker kan skiftes når man starter opp spillet, fremfor å gjøre dette på forhånd. 
+ Spillene er dyppet i et stoff, som gjør at de smaker fælt. På den måten unngår man at dyr og barn svelger det like lett. 
+ Kontrollene er lette å holde i hendene.
+ Screenshot-knapp! 
+ Grafikken på konsollen er vakker, selv på den lille skjermen! 

Minus: 
- Litt knotete og tungvint å skifte oppsettet på kontrollene, men det vil komme seg når delene er mer brukt, og mindre ferske. 
- Inngangen til USB og HDMI kunne ha byttet plass, for å unngå awkward vinkel på kabel. 
- Et støtteben er ikke nok, det skulle vært to, og konsollen velter lett dersom underlaget er i bevegelse. 
- Interfacet er litt nakent, men det er helt ok for min del. 
- Spillkassettene kunne vært litt mer kompakt, da de lager lyd dersom du rister dem. 
- Kontrollene mister signal altfor lett hvis noe blokker konsollen/kontrollene når man spiller. 

 TIPS: 
1. Skaff skjembeskytter til konsollen for å unngå riper.
2. Ikke smak på spillene! Det smaker fælt!
3. KJØP ZELDA: BREATH OF THE WILD!


#nintendo #switch #vurdering #konsoll

Retrospekt anmelder NES Classic Mini



Vi starter bloggåret med en anmeldelse! Det er lenge siden jeg har gjort det, og hva passer vel ikke bedre enn å kicke det off med en mini-NES? Dette var julegaven fra meg til Patrick, og har vært en stor suksess i kollektivet. Kan bli en trussel mot forholdet vårt, hvis han slår highscoren min i Galaga...

NES Classic Mini kom ut i 2016, og inneholder 30 spill fra æraen NES-en briljerte. Blant noen av spillene den inneholder har man selvsagt Galaga, som nevnt, og Castlevania, Kirby's adventure, Final Fantasy, The Legend of Zelda, Super Mario bros og Mega Man 2. Med andre ord, har den et veldig bra utvalg av klassikere! 

But let's break things down. 

I BOKSEN: 
- Miniatyrvariant av den originale NES'en
- 30 forhåndsinstallerte spill
- NES-kontroll 
- HDMI-kabel
- Strømkabel
- Manual

Nintendo sier at det skal være med en AC adapter også, men det fulgte ikke med i esken jeg kjøpte, men dette er i så fall markert på esken. Men en slik adapter er noe alle har i huset, sammen med de 100 variasjonene av USB-kabler man har.  Kom ikke her og si at du ikke har noe sånt liggende altså!

KONSOLLEN: 

Mini-NESEN er liten. Den er kanskje 1 fjerdedel av den originale NES'en, hvis vi kun ser på overflaten den dekker. Det er heller ingen lokk som kan åpnes, og den har i all hovedsak uttak til ledningene som skal brukes, og en "power" og "reset"-knapp. 

Den er altså svært enkel. Du plugger inn alle ledningene, og skrur den på. Ferdig arbeid. Ingen oppdateringer, ingen installasjoner, ingenting. Den er klar til bruk med en gang. 



MEN, et stort minus er at Nintendo dro det litt langt med mini-konseptet. For det er ikke bare konsollen som er liten, men kablene er veldig korte også. HDMI-kabelen var kanskje 1 meter lang, ledningen til kontrollen var bare en halv meter, og strømkabelen var like kort som HDMI-kabelen. Man kan altså ikke sitte i sofaen og spille med ledningene som kommer med. Du må nesten se hva du selv har på lager. Kontrollen har derimot beholdt den samme størrelsen som den originale kontrollen, og godt er det! 
Bruker man kablene fra esken, ender du opp med firkantede øyne, fordi du må sitte oppe i tv-skjermen, og med dagens flatskjermer, kan det bli litt vel intenst. 

La meg illustrere opplevelsen: 

PRIS:

Denne konsollen koster ikke skjorten av deg, og inneholder timevis med moro. Det er derimot store prisforskjeller hos de ulike butikkene på den. Men nå har denne også vært ute en stund, og det er ikke sikkert at alle butikkene jeg nevner tar denne inn lenger. Ha det i minne. 

Rangert fra lavest til høyest: 
Teknikmagasinet: 790 ,-
Elkjøp: 798 ,-
Lefdal: 798 ,-
Gamezone: 798 ,-
Komplett: 899 ,-
Platekompaniet: 995 ,-

Skal du derimot spille sammen med noen, må du i tillegg kjøpe en ekstra kontroll. Skal du forlenge ledningen på kontrollen må du også ha extension cords, eller kanskje du trenger en lengre strømkabel, eller en adapter, eller en lengre HDMI-kabel. Det kan altså fort gå over 2000 kr med ekstra utstyr. Nintendo legger altså opp til dette med sine korte kabler, og det synes jeg er et minus for oss forbrukere. Men for dem er det jo bra. 

INTERFACE: 

Spillene blir listet opp, slik at du kan bla gjennom dem i en rullerende liste horisontalt. Du starter spillet du ønsker, og når du er ferdig trykker du "reset", deretter får du muligheten til å lagre sesjonen din. Her har man 5 plasser til saves. Men det kunne godt vært lagt opp slik at man fikk alternativet til å velge et lagret spill, når man starter spillet, for dette glemmer jeg ofte selv, og må gå ut av spillet, og deretter hente frem det lagrede spillet mitt. Men utover dette, er alt veldig rett frem, og brukervennlig. 



SPILL:

Som nevnt har mini-NES'en et godt utvalg med spill. Det er mange store spilltitler, og lite fyll for å fylle opp. De har altså levert på denne fronten. Min favoritt er jo selvsagt Galaga, men det skjønte dere vel. Jeg er også svært fornøyd med at Pac Man, Kirby's adventure, Gradius og Super Mario Bros-serien er med. Men nå skal ikke jeg gå gjennom hvert eneste spill, og hvordan de er heller, men her har du listen over innholdet: 
 



Tl;dr: OPPSUMMERING:

Overall, er jeg veldig fornøyd med produktet, selv om det er et par ting som kunne vært bedre, men de gode tingene med mini-NES'en, veier veldig opp for de dårlige tingene. Jeg anbefaler altså denne til alle som har et hjerte for retrospill og lokal multiplayer.

Pluss: 

+ Klar til bruk med en gang
+ Brukervennlig interface
+ Godt utvalg av store spilltitler
+ God pris

Minus:  

- Veldig korte kabler
- Følger ikke med adapter
- Legger opp til at man må bruke mer penger, enn nødvendig som følge av korte kabler
- Man kunne godt ha blitt spurt om man vil åpne saven sin, før man starter spillet, fremfor å hente den ut selv. Lett å glemme. 

Retrospekt tester Jabra Move Wireless Headset

For nesten en måned siden, røk mitt flotte Urbanears headset. Et headset jeg var veldig fornøyd med fordi det var god lyd, behagelig på ørene og jeg kunne brette det sammen, slik at det tok mindre plass. Det ga også muligheten til å kunne koble et headset nummer to til seg. Noe som var veldig praktisk for meg og forloveden min, når vi tok tog til og fra Oslo, siden vi da kunne se på filmer sammen, uten at lydopplevelsen ble kuttet. 

Dessverre, var ikke levetiden til headsetet noe imponerende. Det klarte å holde ut i 1 år og 3 måneder. Noe som er en helt vanlig levetid på slike dingser som dette. Men når man er så forsiktig med ledningene, og behandlet det på en så god måte som det jeg gjorde, nettopp for å forlenge levetiden, så er det noe skuffende å vite at det ikke hjalp i det hele tatt.

Derfor ble jeg så glad, da jeg på fredag som var, fikk headset i bursdagsgave fra Espen og Patrick. Jeg fikk et Jabra Move Wireless Headset. 

GENERELT:
Jabra Move kommer i forskjellige farger, hvor du kan velge mellom svart, rødt og blått. Det har en solid bøyle, som tåler en støyt, og du kan justere det etter hodet ditt. Det har myke puter, som legger seg godt på øret ditt, slik at du ikke merker noe press. Espen, som bruker briller, sa at selv for han, var det godt å ha de på seg, uten at brillene ble presset inn i skallen. Selv glemmer jeg at jeg har headsetet på meg, spesielt om jeg bruker det med den trådløse funksjonen. 

TRÅDLØSHET: 
Du må bruke bluetooth på enheten du vil koble headsetet til. Dette gjør du enkelt ved å trykke på knappen på headsetet. Ved førstegangsbruk, må du inn på bluetooth-innstillingene på enheten din, og koble det til derfra. Men dette trenger du kun gjøre en gang, etter det, kobler headsetet seg til selv. Dette er naturligvis for at man skal unngå at det kobler seg opp til andre sine enheter.
 

Det er forresten en veldig hyggelig kvinnestemme inni der, som sier ting som "Connected", "Disconnected", "No device connected" osv. Men det er ikke noe som er plagsomt. 

Når du bruker headsetet trådløst glemmer du litt at du har det på deg. Det er ingen ledninger som kiler deg på kinnet, eller som roter seg bort i jakken eller som havner under sekken du nettopp tok på deg. Du slipper at ledningen havner bak ryggen din, når du tar av deg nevnt jakke eller sekk, og livet er egentlig så mye enklere. I tillegg er det veldig lett. Det er nesten som å ha lue på seg.   

LYD: 
Det er veldig god lyd. Det rasler ikke. Det spraker ikke. Bassen er digg. Ørene dine blør rett og slett ikke, som det gjør av billig-headset. Du hører alt, slik du skal høre det. Det lekker derimot litt. Når du beveger deg over halvveis på volumet, kan andre begynne å høre, hva du hører på. Men dersom det er en del bråk rundt deg, vil ikke folk høre deg før du når tre fjerdedeler av volumet. Jeg kjefter på deg hvis du skal ha det på det høyeste. Det er ikke bra for deg.  



3.5 MM JACK:  

Bluetooth tar mye strøm fra enheten din. Det er ikke noe som er headsetet sin feil, men mer en sak som mobilprodusenter bør se nærmere på. Derfor kan det hende at enheten din tømmes fortere for strøm enn du ønsker. Dette kan du unngå ved å bruke jack-ledningen du får med headsetet. Men så var det jo dette med ledningskrøll da... Likevel er det positivt at de fortsatt har gitt deg, som bruker, muligheten til å velge dette selv. 

BATTERI OG LADING:
Jeg, som iphone-bruker, får opp et ikon på telefonen, som viser at bluetoothen er på. Men det viser også batteristatusen på headsetet. Der kan man lett se om batteriet er fullt/halvfullt/nærmer seg tomt. I pakken følger det med en ladeledning til headsetet, som du kan koble til en datamaskin eller adapter som du setter i stikkontakten, og det tar bare 1-2 timer før det er fulladet. 

Du trenger ikke noe ekstra greier for å lade headsetet på datamaskinen din. Noe andre ting, ofte gjør. Når du har ladet det opp, og er klar for å ta fatt dagen med lyd på øret, så kan jeg faktisk ikke svare deg på hvor lenge batteriet holder. Det er fordi jeg har merket at telefonen min er nærmere å gå tom for strøm, enn det headsetet er. Bare i dag har jeg brukt det ganske mye, med et lydnivå rundt halvveis, i mer enn 6 timer, hvor jeg har ladet telefonen én gang i prosessen. Og da er batterinivået på headsetet fortsatt på fullt.  

MULTI-FUNKSJONER:  


Jabra Move har en rekke multifunksjoner! Bildet over viser en oversikt over hvilke funksjoner som er tilgjengelig. Det at du kan ta telefonen med headsetet er jo litt kult. Men for meg er ikke dette en relevant funksjon, siden jeg misliker sterkt å snakke i telefonen på den måten. Derfor måtte jeg ta en titt på noen andre anmeldelser, for å i det minste levere noe på dette, og der er det ikke mange som er fornøyd, da man høres dårlig i telefonen gjennom headsetet. Men dette spiller ikke inn på min personlige vurdering. 

I starten var jeg noe klønete med knappene, men etter å ha vendt meg til hvor de er, så har jeg blitt skikkelig pro. Det er ganske behagelig å slippe å måtte ta opp telefonen hver gang jeg vil skru ned/opp lyden, skifte sang osv. Spesielt deilig er det å slippe å dulte borti personen jeg sitter ved siden av på bussen, for å ta opp telefonen fra lommen. Det er noe med det å slippe å veive albuen sin opp i trynet på folk som er deilig å slippe. Både for meg og vedkommende. 

PRIS:  
Du har sikkert gruet deg litt for å vite hvilken prisklasse Jabra Move ligger i, spesielt hvis du ble litt giret på å få ditt eget. Det koster litt. Det gjør det. Men tenk over alt du tjener på det. Alt det positive jeg har sagt nå. Og her er enda en fin ting: Hvis du er en av de som har en slitt telefon, med dårlig batteri, som virkelig slukes av bluetoothen, og derfor velger å bruke ledning i stedet - så kan du trøste deg med at du slipper å kjøpe et helt nytt headset, når ledningen er ødelagt/utslitt/revnet/ledningerass. Du trenger bare kjøpe deg en ny ledning. Noe som er vesentlig mye billigere enn å kjøpe et nytt headset til 5-6-7-800 kr. 

Det er derimot en stor prisforskjell på Jabra Move hos butikkene. Det er billigst i nettbutikker (men ha i minne den frakten, da). La oss fokusere på butikk. Jeg vil oppfordre alle som vurderer å kjøpe dette, til å kjøpe det hos Spaceworld. Her koster det nemlig bare 795 kroner. SYV-HUNDRE-OG-NITTI-FEM?! ER DU SYK ELLER?! Kom an. Et skikkelig headset koster penger. Skjerpings. Du må MINST ut med 600 kroner for å få et skikkelig et. Men hvis du synes 795 kroner er mye, så bør du hvert fall ikke kjøpe det på verken Teknikmagasinet (899,-) eller Expert (999,-). Du sparer faktisk 100-200 kroner på å kjøpe det hos Spaceworld. Hvem skulle trodd at Spaceworld hadde det billigste alternativet.

Igjen, er dette en veldig god pris for alt du får av dette headsetet. 

Du kan høre på musikk mens du lager mat, uten at ledningen dupper ned i sausen din. 
Du kan faktisk SPISE uten at ledningen dupper ned i maten din.  
Du slipper å plage folk på bussen med albuen din for å endre musikken. 
Du slipper ledning! 
Du slipper å miste telefonen i bakken, når ledningen hekter seg i døren/armlener/butikkstativer/andre personer og en mengde andre scenarioer. 
Du slipper å tvinne opp ledningen hele tiden, etter at du har hatt den surrende rundt telefonen din.
Jeg kan ikke få understreke nok, hvor deilig det er å slippe ledninger. #haterledningerass 

KONKLUSJON: 
Jeg gir headsetet full pott for mitt bruk, og vil absolutt anbefale dette videre. Det er amazing på så mange måter, og det er bevist i hvor mye jeg faktisk har å si om det. Det er et headset som tar for seg alle de plagsomme elementene og opplevelsene som vi har med standard-headsets, og fikser det. Det er selvsagt ikke optimalt for gamere, da det ikke har mikrofon (som funker slik man ønsker), men det veier opp på så mange andre ting, og er definitivt det optimale hverdagsheadset. 

TL;DR - OPPSUMMERING: 
+
Lang batteritid
Du kan velge om du vil ha det trådløst eller ikke
Veldig god lydkvalitet
Multi-funksjoner
God pris hos Spaceworld
Mye for pengene
Veier veldig lite
Behagelig på ørene
Kort ladetid
Stilig design


Dyrt hos Expert
Kan ikke brettes
Lekker lyd ved høyere volum, spesielt på fullt 


#headset #lyd #anmeldelse #test #review 

Retrospekt tester VR-briller

Jeg var jo så heldig å vinne i tegnekonkurransen til Westerdals under The Gathering i påsken, og da vant jeg noen flotte virtual reality glasses i premie. Under her ser dere vinnertegningen min. Men det skal sies; dette er altså 2.0 versjonen. Rett og slett fordi jeg ikke fikk tatt noe bra bilde av den jeg tegnet med promarkers. Det er det samme motivet, oppgradert til vannmaling - det jeg liker best. 

Nå om dagen driver jeg faktisk og utvider dette universet, og planen er at jeg skal dekke en vegg med dem. Det er et langtidsprosjekt, men jeg skal oppdatere dere underveis i prosessen.

Nå skal jeg derimot bruke tiden, på å fortelle dere hvordan det var å bruke disse, og hva jeg likte og mislikte med dem. 


Slik ser brillene ut. Disse brillene kommer fra Spectra optics industries, og kan kjøpes på teknikkmagasinet. Ved første øyekast ser de veldig bra ut, og barnet inni meg gledet seg til å prøve dem, ved første anledning. Da jeg fikk dem, konkluderte jeg med at det måtte vente til nesen min ble litt mer mottakelig for besøk.


Men hvor skulle jeg begynne? Det første var å velge riktig telefon. Det har seg nemlig slik at min telefon har knust skjerm. Jeg oppdaget også at telefonen min slet med å kjøre de fleste VR-appene, noe som ikke var så fryktelig snodig, ettersom det er en iphone 4. Jeg kom derfor frem til at dette var en håpløs sak. Jeg endte opp med å låne telefonen til min forlovede - En iphone 4S. Den klarte å kjøre noen av appene, og jeg kunne sjekke ut VR-filmer på youtube, uten at de knuste sprekkene fra min telefon, ødela opplevelsen.  


På sidene var det åpning i "veggene". Dette var positivt, for å kunne bruke headset til lyd, da lydopplevelsen uten, ikke var noe særlig å skryte av. Det eneste negative med dette, er at det kommer for mye lys inn fra sidene. Noe som gjør at du legger merke til detaljer på innsiden av brillene, som ødelegger en del av opplevelsen. Dette gjør at man enten må sitte i et mørkt rom, eller holde hendene på siden, for å få den beste opplevelsen av bildet. Det sistnevnte alternativet, ødelegger jo på sitt eget vis, dersom man skal bruke noen av spill-appene. 


Jeg testet ut noen apper. Mange av dem krasjet, rett og slett fordi telefonene våre er litt utdaterte, og mange av dem var heller ikke kompatible. Av de appene som fungerte, var det ikke mye spenning. Det var som regel apper, der du bare kunne se deg rundt, på et område. Noe kjedelig, men bildet i seg selv var klart og tydelig. Et av de få spill-appene for VR som fungerte var InMind VR, men dette var egentlig fryktelig dårlig. Visuelt var det fint, men spillopplevelsen var kjip, da spillets tempo var høyere, enn det bevegeligheten vår tillot.

Det beste var egentlig youtube. Jeg så en del trailere, og opplevelsen var ganske bra. Og det fine med brillene er at man kan justere dem slik at du kunne tilpasse dem til ansiktet sitt, og unngå å slite ut synet med en gang. Film-appene var også veldig bra utviklet. En del av dem la opp til at du kunne bruke itunes til å laste inn filmer i appen, mens andre gjorde at du måtte betale for appen, for å kunne se mer enn fem minutter med film. Men igjen, hadde disse mulighet for å laste ned innhold til appen uten itunes.  

Konklusjonen so far, er at filmopplevelsen med brillene var ganske flott. Men jeg tror at opplevelsen min vil bli enda bedre med tid, og oppdaterte telefoner, slik at jeg kan kjøre de litt mer kraftige appene. Spillene derimot var skuffende, og det at de aller fleste spillene kostet penger, gjorde kanskje at jeg ikke kom frem til det bedre innholdet som er der ute. Det er jo litt kjipt å kjøpe et spill, og så viser det seg at telefonen din ikke klarer å kjøre det. Men alt i alt, gleder jeg meg til tiden fremover, ettersom dette er et veldig spennende konsept, som er under full utvikling.

Opplevelsen av VR-brillene blir derfor litt midt på treet for meg, og det er helt klart min egen feil. Jeg kan jo ikke skylde på brillene eller appene, for at jeg ikke har en god nok telefon til dem.  

KORT SAGT:

Pluss: 
- Mulighet for å justere briller til å passe ansikt
- Bra og tydelig bilde
- Åpning for å kunne bruke headset
- Film-appene var godt utviklet, og la opp til mange valgmuligheter
- Knust skjerm påvirker ikke sammensetningen av bildene, du ser bare sprekkene, som du ville gjort til vanlig. 

Minus: 
- Lys kommer inn fra siden av brillene, og forstyrrer opplevelsen
- Appene sluker batteriet på telefonen din
- Ikke mange interessante gratis-apper
- De fleste appene koster penger
- Litt tunge til å se film med, men ikke noe du legger merke til når du spiller, da du er i aktivitet

Katten min var derimot ikke så imponert eller interessert. Og hun jakter normalt sett på alle de kule tingene mine. 


#VR #teknologi #vurdering #test #tegning

Retrospekt

26, Bergen

Heisann!
Jeg heter Trude, er 26 år gammel, og bor i Bergen.

Jeg studerer Digital Kultur på Universitet i Bergen, og bruker mye av den ekstra tiden min på Hyperion Vest. Jeg er interessert i dataspill, brettspill og Pokémon TCG, og har en tøysete katt som heter Twoface.

For kontakt, kan du sende mail til retrospektblogg@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits